Fra alvor til spøk

Det har vært triste dager nå siden fredag og Max som har vært rolig og forståelsesfull begynner nå å få for mye energi i kroppen til å greie dette noe særlig lenger. I går hadde han funnet ei klesrulle og tygd den i stykker, tatt ei cola-flaske og åpna den sånn at det hadde rent utover teppet, tygd godt på bilnøklene og ellers flerret opp en bamse og spredd inholdet utover hele stedet. Hundegården består nå av hull over alt, så her må noe gjøres.

Men i dag når jeg sto opp har han virkelig tatt kaka... Han har funnet ei full boks med gastromat, tygd et hull i bunnen på den, og krydret hele leiligheta. På denne måten kan jeg se hvordan han først har stått oppå bordet da det hele startet, gått bort og lagt seg i sofaen for å finne ut hva som kom ut, (gastromat og slev blir en klissete, ekkel ting) , når han passerer skapdørene har han mest sannsynlig fått krydder i nesen og nyst, for der står spruten oppover skapet, han har gått videre til han kom til matskåla si, der har han lagt fra seg krydderboksa og gått...

Vårt lille land

Folks hverdager begynner forsiktig på igjen. Nyheter om helt vanlige saker begynner så vidt å vises. Alle som kjente noen som bodde i samme gaten, solgte noen et brød eller kjørte drosjen til noen, blir nå intervjuet. Men hva hjelper vel det?  Har det noe å si nå om du kjente noen som bodde i samme gaten? -kunne du stanset dette da? Hvis du ikke solgte han brødet ville han nok ikke dødd av sult og hadde du ikke kjørt drosjen hadde han nok kommet seg dit på en annen måte.

Alle skal vi sørge og alle skal vi huske de menneskene som ikke er hos oss lenger. Alle skal vi håpe til det siste at de savnede skal komme til rette, håpe… helt til det siste. Alle skal vi for alltid huske denne dagen. Den dagen hvor en enkelt mann reiv ned bæresøylene til vårt lille land. Vår fremtidige drivskraft og vårt aller beste håp. De som engasjerte seg for et bedre Norge og som turte si sine meninger. Alle skal vi huske menneskene som kom hjem og aldri glemme grusomhetene de har fortalt oss. Og alle skal vi alltid være der for dem.

Jeg har fulgt nyhetene de fleste timene i døgnet, jeg har felt tårer for alle som ikke fikk dra hjem og jeg har sørget sammen med andre medmennesker. Jeg har gått i fakkeltog, et fakkeltog som overgikk alle forventninger, og jeg har tent lys. Men allikevel sitter jeg igjen og tenker: hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg hjelpe? Men ingen vet hva vi kan hjelpe med…

Jeg tenker på hjelpemannskapet i Oslo, på de modige menneskene som er der, natt og dag, for å hjelpe andre mennesker. Smerten  de må kjenne på nå må være ekstrem, allikevel er de der for andre. Slike  mennesker er det som viser oss at det fortsatt finnes kjærlighet i et land rammet av  hat og terror. Slike mennesker vil jeg alltid se opp til . Og dersom jeg kan bli halvparten av det et slik menneske er, vil jeg være fornøyd med meg selv. Slike mennesker ønsker ikke være på forsiden av VG eller på tv2 i beste sendetid. Slike mennesker er på et mye bedre sted, slike mennesker er i hjertene våre!

Jeg tenker på de som har mistet sine kjære og på de som fortsatt venter på svar. Om jeg kunne gjort noe for å lettet på denne smerten, så hadde jeg gjort det. En smerte som det ikke er mulig å prøve å forstå, en smerte det ikke finnes ord for. Det er kun de som kan gi oss et lite inntrykk av denne sorgen. Og alle skal vi lytte til dem og være hos dem, men aldri kan vi forstå… ALDRI!

Jeg tenker på de som fikk komme hjem. På de som dro fra regjeringskvartalet og Utøya med en grusom hendelse ferskt i minnet. De som har opplevd det verst tenkelige marerittet i våken tilstand.  På de som forteller oss brøkdeler av det som skjedde og lar oss få ta del i noe. De menneskene som har sett mørket.

Jeg tenker på familien til gjerningsmannen. En familie som i likhet med så mange andre har mistet noen. Jeg håper at ingen dømmer disse, men heller gir de støtte. Ingen kunne vel forutse hva som foregikk oppi en manns hode. Alle må vi vise disse kjærlighet og omsorg. Alle må vi stå sammen for vårt lille land, Norge <3


Og en plass sitter det et monster, som har forårsaket all denne grusomheten. Et monster med et navn jeg aldri skal legge i min munn. Mange ønsker han døden som straff, men ikke jeg. Døden er den enkleste utvei for et slikt monster. Nei, jeg ønsker han heller et langt liv. Et liv hvor ingen vil elske han eller bry seg, det må være den beste straff.


Med tiden håper jeg at vi kan glemme monsteret og heller minnes englene over vårt lille land!

Læsja 2011

Da har vi kommet hjem etter en super tur på Læsja. Jeg har tenkt meg opp igjen når Thor-Idar begynner på jobb igjen.

Hundene har storkost seg og Max har muligens truffet kvinnen i sitt liv, selv om hun er noe eldre. Til sammen har det vært 7 hunder ilag der oppe og dette har gått supert (noe jeg irkelig ikke hadde tro på). Max og Hoksi har nå begge begynt å bli kjønnsmodne og det merkes, men mest på Max. Han har da gått rundt og vist bort understellet sitt til alle de andre hundene og selv om de ikke har brydd seg, har det ikke stanset han.

De første dagene bodde Thor-Idar og Maya i telt. Det var igrunn planen at jeg også skulle, men tydeligvis lider valpen av telt-fobi og dette i den grad at han prøvde å rive ned heile teltet. Når det ble plass inne kom Thor-Idar og Maya også inn :) Og Maya, som ikke hadde med seg buret sitt, har da vekslet litt mellom alle sengene, sånn at hun fikk dele litt tid med alle som var i rommet :)

Legger inn litt bilder sånn hulter til bulter

Malin har flettet Ylva

Ikkje bare og bare å ta oppvasken, men dersom man tar den med ut, blir det litt lettere

Det regnet ganske godt første dagene, så en ekstra presenning var nødvendig

Hytta <3

Utedoen til venstre og løa ved siden av. (åså wenche da )

På fjelltur med hele flokken

Jan var også med :) Kjekt

Maya Supernova  <3

Hoksi Manitu koser seg

Hoksi igjen

Vibeke fant et enormt gevir

fornøyd med dagens funn

Mesteparten av flokken. Nede: Malin med Kaprino, Jeg med Max Texas, Thor-Idar med Maya Supernova.  Bak: Jan med Laika Tokiaya (stavet jeg det rett Wenche) og Wenche med Hoksi Manitu

Herfra kan man se setra

Hele flokken leker

Laika klar til angrep

Max og Maya

Stolt over å få ligge i senga

kortskalle. Muligens siste gangen vi får Vibeke til å spille dette:)

Max viser Hoksi hvem som begynner å bli stor gutt. Hadde Hoksi reist seg, hadde Max flydd bortover

Max, hans eldre kvinne og Hoksi i bakgrunnen

søteste sauen. e tror den va turist

Tur til bårevika med valpene :)

Så joda, wenche har vært der før, så vi kjørte bare rundt på vigra i ca 1 time før vi endelig kom til riktig plass :) Fikk pratet med litt lokalfolk og noen nye på øya. Jeg har lært at vigra er mye større en hva jeg først trodde! Været var helt ok i dag, men sola kunne godt fått titta litt fram. Det var en fin tur mot denne vika, som jeg bare har hørt om. Skammer meg over at jeg aldri har tatt turen dit før, det er jo en skjult skatt :) for en plass. Anbefaler alle som har muligheten til å dra dit om å gjøre det!!!
Max og Hoksi går utrolig godt ilag. Rolige begge to når de går side om side :)
Dit skal vi tilbake igjen!!!!!!

Du, bff... ka skjer om vi går hver vår vei?

JAMEN... kom an da!

ulvespor

texas-spor

flotte gutten min <3

Hoksi Manitu