All denne energien...

Klokken er så vidt passert tolv og Max har allerede brent av mer enn han vanligvis gjør på en hel dag. Vet ikke hva som hendte, kan jo være snøen som har gjort han så lykkelig. Nå har han endelig sovnet og ligger utstrakt under stuebordet.
Oppå bordet ligger 4 stk enkle sokker som han har kommet galloperende med. Hvor han fant dem vet jeg virkelig ikke. I sofaen har han iherdig prøvd å grave ned griseøra si, så den ligger nå under pleddet. Like ved han på gulvet ligger en ball som tilhørte kattene. Nå ønsker jeg å si at kattene våre flyttet på juleaften, men tydeligvis er ikke alt fjernet. Denne har han også funnet helt av seg selv. Da jeg hadde vært en tur på kjøkkenet tidligere, kom jeg inn igjen og fant han i en slosskamp mot datamusa til thor-idar. (håper den overlevde).

I dag skal vi til dyrelegen å få den siste sprøyta mot lus. Håper virkelig han nå blir friskmeldt, slik at vi kan være litt hos andre valper så han kanskje får brenne av litt energi.

En vinterhund er en lykkelig hund... i Ålesund

Du letter på gardina
 for så å kunne se
ÅNEI, hva har hendt
hvordan kunne dette skje?

I går var alt så vakkert
våren var endelig her
I dag er alt som glemt
og jeg som trodde sommeren var nær

du trakker opp i støvlene
drar vinterjakka på
valpen må jo luftes
og det må skje akkurat NÅ

du setter han på marka
og pluselig spretter han opp
snøen er tilbake
og valpen feirer med ett hopp

lærdommen her er enkel
valpen min har talt
en vinterhund er en lykkelig hund
ihvertfall her i Ålesund

Et hundeliv er et hærlig liv :)

Skulle vel ha blogget mye mer i det siste og det var vel det som var planen min også, men ting går ikke alltid som planlagt...
Vi har hatt Max i 11 dager nå og det går kjempebra. Maya tar det å få en lillebror utrolig bra og er veldig god og omsorgsfull ovenfor han. Hun er veldig forsiktig i leken (noe jeg ikke forventet) og om han skulle lage et klynk så rygger hun kjempefort unna for å se at det gikk bra. Maya har nå fylt to år og hun skal vel kunne kalles en voksen hund nå :)

Max Texas kler virkelig det siste navnet sitt. Han er en veldig utforskende gutt og vet virkelig å si ifra. Dersom han er misfornøyd med noe bjeffer og uler han for full hals. Han har også funnet ut at han kan bjeffe til Maya uten at hun sier noe tilbake.
Do-treninga hans har gått skremmende bra (*banker tusen ganger i bordet*) og det har vært få uhell inne.
LIVET ER HELT HÆRLIG <3 <3 <3

Max Texas er endelig kommet :)

Søte max er endelig kommet i hus. En skikkelig godgutt er han. Vil få med seg alt som skjer og er alltid rundt beina våre. Han har allerede vist oss hvor høyt han kan hyle dersom han er uenig og prøver iherdig å vise Maya at han skal være sjef. En liten tøffing er han. Men så har han jo disse nydelige stundene da, hvor han kryper opp i fanget og slukner øyeblikkelig :)
Maya er kjempeflink storesøster og vil helst leke med han hele tiden, så av og til må vi bryte inn så de begge kan ta det litt med ro. Livet er hærlig :)

Fant noen fine bilder av Maya :)

Nytt bilde i dag :)

Måtte bare vise det vekk. Søte gutten. Nå går dagene fort. Vi gleder oss kjempemasse <3

Nå er det tett før nå...

Da har vi begynt på riktige uka om ikke annet. Om 5 dager drar vi for å hente han. Syntes tiden går unødvendig sakte. Gleder meg sånn. Har fått låne et bur av noen i familien, så nå er det også klart. Tror faktisk det eneste som mangler nå, er Max selv. Men uka kommer nok til å gå fort og plutselig sitter vi i bilen på vei for å hente han. La nå denne uken suse av sted...

snart, snart, snart, SNART!!!!

Åhh... som jeg gleder meg. Om ei uker får i treffe han for første gang. Gleder meg sinnsykt. Gleder meg til å vaske gulvene flere ganger for dag, gleder meg til alle skoene blir spist opp, gleder meg til større vetrinær-regninger, gleder meg til ALT. Det varer sikkert en uke eller to, så er jeg helt utslitt, MEN akkurat nå gleder jeg meg veldig.

 Pratet med selger i går og hun fortalte meg at han har blitt stor.

 <3 Max Texas <3

Fryktens hus

Skrev denne for ca et år siden. Historien er tatt ut av en hendelse som hendte meg da jeg var lita.

Fryktens hus

Jeg kan ennå huske det som om det var i går. Alle lyder og lukter er printet inn minnet mitt og jeg vet med meg selv at de alltid vil være der. Jeg tenker på fremtiden, mine egne barn og at jeg håper de aldri vil oppleve det jeg gjorde. Det var tyvende august, dette husker jeg spesielt godt, fordi det var mors fødselsdag. Innerst inne var det en stemme som fortalte at jeg aldri kom til å få smake kaken hun hadde laget kvelden før. Innerst inne visste jeg at store smerter var det eneste denne dagen kom til å bringe meg. Min egen tolvårs dag, som var neste dag, var jeg ikke helt sikker på om jeg kom til å få oppleve.


Jeg kunne se huset fra hovedveien, det sto liksom litt majestetisk plassert. Huset hadde kraftige murvegger (kanskje for å holde inne skrikene) i en falmet gulfarge og karmene i hvitt. Rundt huset prydet det i grønne busker og trær. Bakken var asfaltert og på baksiden var det en fjellvegg som gjorde at solen bare strakk til halve dagen. Inni fjellveggen gikk det en tunnel, men tunnelen var avsperret med en kraftig gitterport, låst av en kjetting med den største hengelåsen jeg noen gang hadde sett. Hele stedet hadde en spesiell lukt du ikke kunne forklare. Kanskje var det en lukt av redsel.
Kvalmen spredde seg oppover spiserøret i det jeg beveget meg oppover bakken mot huset jeg fryktet så høyt. Fornuftens stemme skrek inni meg; snu nå, snu før det er for sent. En gang snudde jeg meg faktisk også, begynte å gå nedover bakken igjen, mot lyset, mot menneskene som gikk der nede i uviten om hva som hendte på bakketoppen. Det tok ikke lang tid før jeg snudde oppover mot bakken igjen. Det var liten vits i å rømme, de ville finne meg til slutt og tvinge meg tilbake. Da jeg var kommet til oppkjørselen merket jeg hvor grått og trist alt ble, det virket for meg som om alt dyreliv hadde valgt å holde seg borte. Lyden av fuglekvitter var helt borte, det virket som om ikke engang vinden ville røre ved stedet, som om jeg var den eneste som beveget meg og all annen tid var fryst.
Jeg beveget meg rundt bygget, mot inngangen. Passerte tunnelen i fjellveggen og tenkte ved meg selv at det var her de gjemte ofrene. Alle likene av barna som aldri kom seg ut før det var for sent. Nok en gang skrek fornuftens stemme etter meg; løp, løp Mona. De vil aldri finne deg igjen. Du kommer til å råtne i stykker bak gitteret og ingen vil finne deg.
Nok en gang snudde jeg for å dra, men kom på det faktum at de ville finne meg, og om nødvendig slepe meg inn den enorme røde dobbeltdøra. Det var nå tårene kom, rant nedover kinnet mitt. Det var en stille gråt, i frykt for at de skulle høre meg og komme ut og ta meg. Jeg har aldri før og kanskje aldri igjen følt en sånn frykt. Der sto jeg, et barn som var redd for at noen skulle høre meg gråte, mor var ikke her. Hun hadde sviktet meg, og følelsen av svik var enorm. Hvordan kunne hun la dette hende mot meg, mot sitt eget barn. Der og da lovte jeg å aldri tilgi henne for dette, for hun var ikke der når jeg trengte henne mest. Sannsynligheten for at jeg kom til å dø og bli dumpet i en tunnel i en fjellvegg var stor, og min egen mor var ikke her, et valg hun selv hadde tatt da jeg dro hjemmefra.

Jeg tørket tårene mine og pustet så rolig jeg kunne, i håp om at de hysteriske rykningene mine fra brystkassen skulle stanse. Jeg skalv helt ned i føttene og var så svimmel at jeg trodde jeg skulle falle om når som helst.
Jeg så mot den store, røde døren. Trappene var formet rundt den, som en halvsirkel. Langs trappen var det et gelender i treverk, som sikkert hadde blitt montert mange år etter at huset ble bygd. Det var fire trappetrinn, jeg talte dem. Jeg gikk opp trappen. På det siste trinnet stopper jeg for å se meg tilbake. Stemmen forteller meg at det ikke er for sent. Hvis jeg løper veldig fort har jeg kanskje en tjangs til å komme meg unna. Hjem til mors bursdagskake, hjem til søsken, hjem til tryggheten.

Jeg strekker den skjelvende hånden min mot dørhåndtaket. Trekker frisk luft ned i lungene mine som reagerer med en ny krampetrekning som igjen fører til et hikst. Kanskje er dette siste gangen jeg trekker frisk luft.
Jeg drar i døren, den er stor og tung, og jeg må rygge ned igjen et trappetrinn for at døren skal gå helt opp. Knirkelyden fra dør hengslene er grusom, skjærer seg gjennom ryggmargen min og danner et gufs nedover nakkevirvlene. Jeg trakker opp på øverste trinn igjen og over dørterskelen. Jeg kjenner tårene komme igjen, jeg har ingen kontroll over frykten.
PANG…
Jeg snur meg i retning døren, klar til å springe for mitt eget liv, før jeg forstår at det var døren som smalt igjen. Lyden kan du høre langt oppover de spiralformede trappene, før lyden treffer taket i øverste etasje og bli sendt ned igjen. Tårene renner nedover kinnet mitt og blander seg med snørr. Jeg rister så kraftig i knærne at jeg må lene meg inntil veggen. Jeg samler alle mine krefter for å holde magesyra i magesekken.
Den siste døra er rett foran meg. Jeg tørker tårene en siste gang og åpner døra. Rommet innenfor er tomt. Ikke en eneste lyd i det jeg lister meg inn og setter meg helt nærmest døren. Et bevist valg i tilfelle jeg blir nødt til å rømme. Alle takene raser gjennom hodet mitt. Mors bursdagskake. Min egen bursdag. Vennene på skolen. Presanger….
Jeg kjenner at skjelvingen nesten har stanset. Jeg har roet meg veldig og litt bedre tanker greier å trenge gjennom. Jeg begynner å innse at jeg kan overleve dette. For mamma ville vel aldri la noe hendt meg, ville hun vel? Og klart de ville sendt ut etterlysning om jeg ikke kom hjem i tide…

Et hyl klinger gjennom gangene, et ekte smertehyl, sikkert fra en gutt på min egen alder. Jeg har kommet meg ut døra før jeg i det hele tatt rekker å tenke. Springer ut den store røde døra, nedover bakken, mot en klynge med hus lenger borte. Her vet jeg at morfar bor, for vi har kjørt han hjem en gang. Men jeg vet ikke hvilket hus, eller hvilken dør. Så jeg blir stående midt i gaten, mellom alle husene og vente. Han må da sikkert se meg.
Mona, er det du?
Mer hell går det vel ikke ann å ha, han fant meg.
Jeg fortalte han om stedet jeg har rømt fra, om smerteskriket til gutten. Tårene renner nedover ansiktet mitt. Men nå går det bra, for morfar skal jo passe på meg. Jeg er trygg nå.
Vi er nødt å gå tilbake, sier han. Det hjelper ikke stikke av.
Han tar meg i hånden og delvis sleper meg tilbake. Opp bakken, rundt huset, forbi hulen, opp fire trinn, så ett trinn ned for å få plass til døren, opp igjen trinnet og inn den røde døra, inn til gangen, pang idet døra smeller igjen og inn den siste døra. Jeg setter meg på nytt ned, men denne gangen er det morfar som sitter nærmest døra, sikkert så jeg ikke skal kunne rømme. Min egen morfar har sviktet meg, overlevert meg til grusomheter jeg ennå ikke har lært ordene for. Det er over nå. De kommer snart å henter meg, og det siste jeg skal tenke er på mamma, hvordan hun valgte å ikke være hos meg.
Jeg ser meg rundt.

Jeg hører skritt i en korridor bak en dør, samme korridoren hvor skrikene til en gutt (som sikkert endte opp i tunnelen bak gitteret) bare for en liten stund siden hadde strekt seg oppover korridoren en siste gang, i håp om at noen hadde hørt han og ville kommet for å redde han. Men ingen kom, og nå var det nok over for gutten. Jeg lurte på om foreldrene hans hadde tatt samme valget som mamma. Ofret han slik jeg hadde blitt.

Jeg kunne høre skrittene, hele tiden nærmere døren. Tunge skritt.
Døren gikk opp, ei dame så på meg, så på morfar, så tilbake til meg. Et falskt smil bredte seg over leppene hennes. Håret var rufsete, ansiktet hadde like mange rynker som årringer på et gammelt tre. Ved siden av døren hvor hun sto hang et bilde. Et grusomt bilde av en gutt som hadde fått et så kraftig slag i ansiktet at flere av tenne hans var knust. Den øverste leppen hans var kløyvd i to, blodet rant nedover fra både lepper og munn. Tennene hans var fylt med en blanding av grus og blod. Du kunne se smerten i øynene hans. Hvor grusom var disse menneskene som hadde tatt et slikt bilde, og ikke minst hengt det opp så alle kunne se.
Jeg så tilbake på den sure damen, som fortsatt smilte så jeg fikk frysninger nedover ryggen. Jeg så på morfar som stirret tilbake på meg. Smilte til meg som om dette var helt greit, som om han hadde gjort meg en tjeneste.

Jeg så tilbake på det grusomme bildet. Leste teksten under ansiktet til gutten: når uhellet først er ute, sto det. Skrevet med en tykk skrift.
Damen så på meg, ventet…
Mona, det er din tur nå, sa hun.
Og jeg forsto så alt for godt hva hun mente med det. Det var min tur til å legges i tunnelen når de var ferdige med meg… min tur….
Det var for sent å rømme, og dessuten voktet morfar døren.
Jeg reiste meg og fulgte etter damen, forbi det grusomme bildet, inn i gangen som igjen lagde en ekko av treskoene til damen, nedover til den siste døren i gangen.
Der satt han og ventet på meg. Smilte et ekkelt smil.
Damen snakket stille med mannen, mens jeg sto i døråpningen og ventet på min skjebne.
Jeg kunne høre enkelte ting….
Hun kom ikke alene, sa damen.
Jeg tror det er en bestefar…. Moren er ikke her…

Damen snudde og forlot rommet.
Han så på meg og med en litt oppgitt stemme sa han; men Mona da, du er snart tolv år gammel, du er nødt til å greie å komme hit alene. Sett deg i stolen nå, så skal vi se på tennene dine…




tusen takk for at du leste den, og håpe på tilbakemld:)
klem fra mona

Hos Doktor Dyregod

Har vært hos dyrlegen å fått klipt klørne til Maya i dag.
Vi brukte å klippe de selv når hun ar valp, men selvfølgelig greide jo jeg å treffe en nerve. For dere som har hunder så vet dere vel hvor mye blod som kan komme ut av ei lita klo. Så selvfølgelig ble jo jeg vettskremt. Etter dette har både jeg og Maya blitt redd for klosaksa, kanskje jeg mer enn henne. Maya har ganske lange nerver inni klørne så det er ikke alltid like lett å klippe uten å treffe en nerve. Heldigvis er de på ålesund dyreklinikk kjempeflinke. Men ja, i dag ventet jeg utenfor mens T-I tok med seg hunden inn. Midt oppi klippinga kan du høre Maya sette i et hyyyyyl. Det hørtes ut som om de prøvde å slakte henne. Jeg kunne kjenne hvordan fargen forsvant fra ansiktet og et støttende blikk fra dama i skranken, som beroliget meg med at det ofte høres værre ut en det er. Snille folkene på dyreklinikken. Men det er altså litt pussig at jeg kan se de fleste skader på mennesker, men når det kommer til en fillesak på hunden så blir jeg hysterisk.

Flira godt når vi gikk ut derfra... Det har seg sånn at jeg tydeligvis driver vennetreff hos dyreklinikken :)

Det hadde vært sykt gøy å lære Maya dette. Nå vet jeg hva vi skal trene på fremover :)

Du vet hundeholdet tar overhånd når...

• Når du kunne ønske du kunne få storkjøpsrabatt på klesruller

• Når du ikke spiser opp hele middagen din (selv om du ikke er mett) fordi hunden må få restene
• Når venner snakker om ungene sine og du bryter inn med oppdateringer om hunden din
• Når du avlyser avtaler fordi du syntes synd i hunden som må være alene noen  timer
• Når du skal på ferie og har pakket mer til hunden enn deg selv
• Når du vurderer å sove på sofaen, fordi du ikke vil vekke hunden som ligger å sover i sengen din
• Når vennene dine spør deg hvordan det går og du svarer at hunden har diare
• Når du hysterisk ringer giftmiddelsentralen fordi du tror hunden har spist en oppvasktablett. Du forteller at hun er 3 mnd og 5 kilo, men glemmer helt å fortelle at det er en hund.
• Når du har laget en handleliste for lørdagen, men etter shopperunden er det eneste du har med deg hjem saker fra dyrebutikken.
• Når ferieplanleggingen er opp til hvem som tillater hunder
• Når du har vennetreff på dyreklinikken
• Når du har på deg to ulike sko fordi hunden din har spist opp de andre 
• Når du går rundt med en blodflekk på rumpa fordi hunden har løpetid og har lagt i sofaen
• Når det eneste du kan kalle "action på soverommet" er når valpen iherdig prøver å jokke foten dinNår du står ute i storm og haggel iført pysjamas fordi valpen ikke hadde tid til å vente 
• Når du vandrer rundt i skogen iført pysjamas klokka tolv om natta fordi en av hundene plutselig kom på at det ligger et hjorteskinn der

Kom gjerne med flere, så fyller jeg inn

Vår Maya Supernova

Vi hentet Maya som valp i mai 2009. Hun ar vår første hund ilag og har lært oss mye bare på den tiden.
Hun er en blanding av rasene boxer/labrador/border collie. Maya har en helt utrolig hærlig personlighet og alle har en tendens til å falle for utseendet hennes med lekne ører som jeg til tider tror tar inn signal fra en annen galakse. De går som oftest hver sin vei og skifter stadig retning.
Maya elsker å være midtpunktet og kan finne på mye rart for å fange alles oppmerksomhet, men det letteste er vel bare å sette seg i midten av de som prater slik at de kun ser henne. Men en ting skal sies... hun er god som gull og ville aldri skadet ei flue ( ihvertfall ikke med vilje)

Supernova-navnet kom når vi begynte å bli kjent med henne. Hun har en tendens til å bli så oppjaget og lykkelig til tider at jeg tror hunden svever over bakken. En vakker dag frykter jeg hun kommer til å eksplodere og ta hele jorda med seg :)

Maya har siden hun var valp vært veldig oppslukt i tv. Vi må ofte skifte kanal fordi hun er så oppjaget over det hun ser på tv'en at hun står oppå tv-benken. Hun er veldig glad i barnefilmer som Bolt og Beverly Hills chiuaua og lignende.
Men dette er altså vår Maya. For et kjedelig liv vi hadde hatt uten henne <3

Max Texas

Gleder meg fælt til vi skal hente Max. Vi har fulgt han siden han ble født og siden jeg er i familie med selgere så har jeg fått jevnlige oppdateringer om utviklingen hans. Det jeg vet nå er at han er den største valpen og er en veldig aktiv liten gutt. Han bor i Hvittingfoss, så det blir langt å reise å hente, siden vi bor i Ålesund. Men det er jo virkelig verd det. Vet litt mer nå hva jeg går til og gleder meg veldig. Skal bli kjekt å begynne å trene valp igjen og med tiden får jo Maya en lekekamerat også.
Vi reiser å henter han om ni dager og jeg har virkelig begynt med nedtelling. Det skal bli så gøy :)

TanteW har også en valp for øyeblikket, så det skal jo bli kjekt å la de vokse opp ilag:)

Hmm... hva blogger man om?

Så da er vi altså igang, men hva blogger man egentlig om. Vi prøver...

I dag har jeg vært hos tanteW og hjulpet henne med å sette opp en hundegård,  eller rettere sagt nettingen på gården. Og fy f... for en jobb sier jeg bare. For det første var nettingen tung som en hest. Bare det å få den inn i bilen var jo en styrketest. Nå har vi hatt fint vær i noen dager, men i dag ble det en skikkelig "blåsebort" dag. så det skal sies at innen vi var ferdig hadde griperefleksen i hånda streiket og vi var ganske så våte begge to. Men her er vel jeg og tanteW litt lik vi da: har vi bestemt oss for å gjøre noe, så må det gjøres så fort som mulig. Noe som kan irritere vettet av våre bedre(?!?) halvdeler.
 Men når to genier slår sammen skallene som vil jo resultatet bli meget bra til slutt :)
Er utrolig glad for at T-I hjemmesnekret hundegården vår og at jeg bare kom hjem en dag og da sto den ferdig.
Men vi må nok utvide hundegården i sommer, siden den nå skal være for to hunder.
Men det var altså denne dagen og flokken til tanteW kan få være ute i splitter ny hundegård :) ENJOY