Skrev denne for ca et år siden. Historien er tatt ut av en hendelse som hendte meg da jeg var lita.
Fryktens hus
Jeg kan ennå huske det som om det var i går. Alle lyder og lukter er printet inn minnet mitt og jeg vet med meg selv at de alltid vil være der. Jeg tenker på fremtiden, mine egne barn og at jeg håper de aldri vil oppleve det jeg gjorde. Det var tyvende august, dette husker jeg spesielt godt, fordi det var mors fødselsdag. Innerst inne var det en stemme som fortalte at jeg aldri kom til å få smake kaken hun hadde laget kvelden før. Innerst inne visste jeg at store smerter var det eneste denne dagen kom til å bringe meg. Min egen tolvårs dag, som var neste dag, var jeg ikke helt sikker på om jeg kom til å få oppleve.
Jeg kunne se huset fra hovedveien, det sto liksom litt majestetisk plassert. Huset hadde kraftige murvegger (kanskje for å holde inne skrikene) i en falmet gulfarge og karmene i hvitt. Rundt huset prydet det i grønne busker og trær. Bakken var asfaltert og på baksiden var det en fjellvegg som gjorde at solen bare strakk til halve dagen. Inni fjellveggen gikk det en tunnel, men tunnelen var avsperret med en kraftig gitterport, låst av en kjetting med den største hengelåsen jeg noen gang hadde sett. Hele stedet hadde en spesiell lukt du ikke kunne forklare. Kanskje var det en lukt av redsel.
Kvalmen spredde seg oppover spiserøret i det jeg beveget meg oppover bakken mot huset jeg fryktet så høyt. Fornuftens stemme skrek inni meg; snu nå, snu før det er for sent. En gang snudde jeg meg faktisk også, begynte å gå nedover bakken igjen, mot lyset, mot menneskene som gikk der nede i uviten om hva som hendte på bakketoppen. Det tok ikke lang tid før jeg snudde oppover mot bakken igjen. Det var liten vits i å rømme, de ville finne meg til slutt og tvinge meg tilbake. Da jeg var kommet til oppkjørselen merket jeg hvor grått og trist alt ble, det virket for meg som om alt dyreliv hadde valgt å holde seg borte. Lyden av fuglekvitter var helt borte, det virket som om ikke engang vinden ville røre ved stedet, som om jeg var den eneste som beveget meg og all annen tid var fryst.
Jeg beveget meg rundt bygget, mot inngangen. Passerte tunnelen i fjellveggen og tenkte ved meg selv at det var her de gjemte ofrene. Alle likene av barna som aldri kom seg ut før det var for sent. Nok en gang skrek fornuftens stemme etter meg; løp, løp Mona. De vil aldri finne deg igjen. Du kommer til å råtne i stykker bak gitteret og ingen vil finne deg.
Nok en gang snudde jeg for å dra, men kom på det faktum at de ville finne meg, og om nødvendig slepe meg inn den enorme røde dobbeltdøra. Det var nå tårene kom, rant nedover kinnet mitt. Det var en stille gråt, i frykt for at de skulle høre meg og komme ut og ta meg. Jeg har aldri før og kanskje aldri igjen følt en sånn frykt. Der sto jeg, et barn som var redd for at noen skulle høre meg gråte, mor var ikke her. Hun hadde sviktet meg, og følelsen av svik var enorm. Hvordan kunne hun la dette hende mot meg, mot sitt eget barn. Der og da lovte jeg å aldri tilgi henne for dette, for hun var ikke der når jeg trengte henne mest. Sannsynligheten for at jeg kom til å dø og bli dumpet i en tunnel i en fjellvegg var stor, og min egen mor var ikke her, et valg hun selv hadde tatt da jeg dro hjemmefra.
Jeg tørket tårene mine og pustet så rolig jeg kunne, i håp om at de hysteriske rykningene mine fra brystkassen skulle stanse. Jeg skalv helt ned i føttene og var så svimmel at jeg trodde jeg skulle falle om når som helst.
Jeg så mot den store, røde døren. Trappene var formet rundt den, som en halvsirkel. Langs trappen var det et gelender i treverk, som sikkert hadde blitt montert mange år etter at huset ble bygd. Det var fire trappetrinn, jeg talte dem. Jeg gikk opp trappen. På det siste trinnet stopper jeg for å se meg tilbake. Stemmen forteller meg at det ikke er for sent. Hvis jeg løper veldig fort har jeg kanskje en tjangs til å komme meg unna. Hjem til mors bursdagskake, hjem til søsken, hjem til tryggheten.
Jeg strekker den skjelvende hånden min mot dørhåndtaket. Trekker frisk luft ned i lungene mine som reagerer med en ny krampetrekning som igjen fører til et hikst. Kanskje er dette siste gangen jeg trekker frisk luft.
Jeg drar i døren, den er stor og tung, og jeg må rygge ned igjen et trappetrinn for at døren skal gå helt opp. Knirkelyden fra dør hengslene er grusom, skjærer seg gjennom ryggmargen min og danner et gufs nedover nakkevirvlene. Jeg trakker opp på øverste trinn igjen og over dørterskelen. Jeg kjenner tårene komme igjen, jeg har ingen kontroll over frykten.
PANG…
Jeg snur meg i retning døren, klar til å springe for mitt eget liv, før jeg forstår at det var døren som smalt igjen. Lyden kan du høre langt oppover de spiralformede trappene, før lyden treffer taket i øverste etasje og bli sendt ned igjen. Tårene renner nedover kinnet mitt og blander seg med snørr. Jeg rister så kraftig i knærne at jeg må lene meg inntil veggen. Jeg samler alle mine krefter for å holde magesyra i magesekken.
Den siste døra er rett foran meg. Jeg tørker tårene en siste gang og åpner døra. Rommet innenfor er tomt. Ikke en eneste lyd i det jeg lister meg inn og setter meg helt nærmest døren. Et bevist valg i tilfelle jeg blir nødt til å rømme. Alle takene raser gjennom hodet mitt. Mors bursdagskake. Min egen bursdag. Vennene på skolen. Presanger….
Jeg kjenner at skjelvingen nesten har stanset. Jeg har roet meg veldig og litt bedre tanker greier å trenge gjennom. Jeg begynner å innse at jeg kan overleve dette. For mamma ville vel aldri la noe hendt meg, ville hun vel? Og klart de ville sendt ut etterlysning om jeg ikke kom hjem i tide…
Et hyl klinger gjennom gangene, et ekte smertehyl, sikkert fra en gutt på min egen alder. Jeg har kommet meg ut døra før jeg i det hele tatt rekker å tenke. Springer ut den store røde døra, nedover bakken, mot en klynge med hus lenger borte. Her vet jeg at morfar bor, for vi har kjørt han hjem en gang. Men jeg vet ikke hvilket hus, eller hvilken dør. Så jeg blir stående midt i gaten, mellom alle husene og vente. Han må da sikkert se meg.
Mona, er det du?
Mer hell går det vel ikke ann å ha, han fant meg.
Jeg fortalte han om stedet jeg har rømt fra, om smerteskriket til gutten. Tårene renner nedover ansiktet mitt. Men nå går det bra, for morfar skal jo passe på meg. Jeg er trygg nå.
Vi er nødt å gå tilbake, sier han. Det hjelper ikke stikke av.
Han tar meg i hånden og delvis sleper meg tilbake. Opp bakken, rundt huset, forbi hulen, opp fire trinn, så ett trinn ned for å få plass til døren, opp igjen trinnet og inn den røde døra, inn til gangen, pang idet døra smeller igjen og inn den siste døra. Jeg setter meg på nytt ned, men denne gangen er det morfar som sitter nærmest døra, sikkert så jeg ikke skal kunne rømme. Min egen morfar har sviktet meg, overlevert meg til grusomheter jeg ennå ikke har lært ordene for. Det er over nå. De kommer snart å henter meg, og det siste jeg skal tenke er på mamma, hvordan hun valgte å ikke være hos meg.
Jeg ser meg rundt.
Jeg hører skritt i en korridor bak en dør, samme korridoren hvor skrikene til en gutt (som sikkert endte opp i tunnelen bak gitteret) bare for en liten stund siden hadde strekt seg oppover korridoren en siste gang, i håp om at noen hadde hørt han og ville kommet for å redde han. Men ingen kom, og nå var det nok over for gutten. Jeg lurte på om foreldrene hans hadde tatt samme valget som mamma. Ofret han slik jeg hadde blitt.
Jeg kunne høre skrittene, hele tiden nærmere døren. Tunge skritt.
Døren gikk opp, ei dame så på meg, så på morfar, så tilbake til meg. Et falskt smil bredte seg over leppene hennes. Håret var rufsete, ansiktet hadde like mange rynker som årringer på et gammelt tre. Ved siden av døren hvor hun sto hang et bilde. Et grusomt bilde av en gutt som hadde fått et så kraftig slag i ansiktet at flere av tenne hans var knust. Den øverste leppen hans var kløyvd i to, blodet rant nedover fra både lepper og munn. Tennene hans var fylt med en blanding av grus og blod. Du kunne se smerten i øynene hans. Hvor grusom var disse menneskene som hadde tatt et slikt bilde, og ikke minst hengt det opp så alle kunne se.
Jeg så tilbake på den sure damen, som fortsatt smilte så jeg fikk frysninger nedover ryggen. Jeg så på morfar som stirret tilbake på meg. Smilte til meg som om dette var helt greit, som om han hadde gjort meg en tjeneste.
Jeg så tilbake på det grusomme bildet. Leste teksten under ansiktet til gutten: når uhellet først er ute, sto det. Skrevet med en tykk skrift.
Damen så på meg, ventet…
Mona, det er din tur nå, sa hun.
Og jeg forsto så alt for godt hva hun mente med det. Det var min tur til å legges i tunnelen når de var ferdige med meg… min tur….
Det var for sent å rømme, og dessuten voktet morfar døren.
Jeg reiste meg og fulgte etter damen, forbi det grusomme bildet, inn i gangen som igjen lagde en ekko av treskoene til damen, nedover til den siste døren i gangen.
Der satt han og ventet på meg. Smilte et ekkelt smil.
Damen snakket stille med mannen, mens jeg sto i døråpningen og ventet på min skjebne.
Jeg kunne høre enkelte ting….
Hun kom ikke alene, sa damen.
Jeg tror det er en bestefar…. Moren er ikke her…
Damen snudde og forlot rommet.
Han så på meg og med en litt oppgitt stemme sa han; men Mona da, du er snart tolv år gammel, du er nødt til å greie å komme hit alene. Sett deg i stolen nå, så skal vi se på tennene dine…
tusen takk for at du leste den, og håpe på tilbakemld:)
klem fra mona
