Innlegget som muligens vil irritere de fleste!!!

Her kommer da et innlegg som verken handler om hunder eller meg personlig. Det er jo noe nytt på denne bloggen :) Detter er nok et innlegg som vil skape irritasjon hos en god del av dere, men det er derfor jeg skriver det, fordi jeg vil vite hva dere mener om dette og eventuelt hvorfor dere da mener akkurat det. Og så håper jeg at jeg ikke lager alt for mye splid...

Jeg kjører ikke bil selv. Hadde jeg hatt mot nok så hadde jeg nok tatt sertifikatet for lenge siden, men siden jeg er ei pyse når det kommer til trafikken, så får jeg vel nøye meg med å sitte på. Men min samboer kjører bil, mange i familien min kjører bil og vennene mine kjører bil.

I dag har politiet her i Ålesund hatt en del kontroller. Slik jeg har forstått det så har det vært noen for promille og noen for hastighet. Dette har jeg fått med meg via min facebook-konto, hvor folk advarer hverandre. Om morgenen er mange av de jeg kjenner på vei til jobb. Skolebarn i alle aldre er på vei til skolen. Jeg er selv så heldig å være tante til mange nydelige barn. Alt fra en liten gutt på snart ett år, til ei flott jente på 16 år som akkurat har begynt på videregående. Denne jenta er også selv på vei til å få seg sertifikat på moped og jeg synes det er litt skummelt å tenke på :) selv om jeg vet hun vil være en dyktig sjåfør.

Det jeg da mener er: hvorfor advare de som da kjører med promille? Det er jo imot loven, og de setter de vi kjenner og ikke kjenner i stor fare. Det er jo vel derfor loven sier at du må være edru dersom du skal bruke et motorisert kjøretøy?!? Det er ikke bare seg selv de setter i fare, men alle andre som er der ute. Små barn som skal til å krysse veien, en mor som sykler på jobb, far som kjører minstemann i barnehagen og ikke minst alle de andre som er på vei til dagens gjøremål.

Og i forhold til denne fartskontrollen, som jeg har forstått ble holdt like ved en barneskole, hvor fartsgrensen er 40 kmt og jeg mener å ha hørt at skolebarna var en av grunnene til at fartsgrensen her ble endret ( rett meg gjerne opp dersom jeg tar feil).  Jeg kjenner ingen av de barna som går ved denne skolen, men alikevel bryr jeg meg om hver eneste en av de. Er det greit at du får beskjed om å kjøre rolig i dag, men i morgen kan du bare tråkke på gassen som vanlig? Er det greit at man skal ta idiotiske forbikjøringer og risikere liv og helse til de som holdt seg til loven? Loven som er laget for at vi skal være trygge. Alle sammen av oss?

Joda, det er greit at det er frustrerende å få en fartsbot. Og jeg vet det er mange der ute som jobber under et tidspress som en arbeidsgiver aldri i verden skulle hatt rett til å pålegge dere. Mange ble forsinket fordi frokosten ikke gikk som normalt, eller fordi naboen hadde parkert deg inne. Alt dette kan føre til at du blir for sen på jobb, og kanskje ikke alle har en forståelig arbeidsgiver, eller en kunde som ikke tenker på annet enn seg selv. Men er det verdt det? Å risikere noen andres og ditt eget liv? Har ikke du noen som er glad i deg, og som venter på at du skal komme hjem?

Beklager hvis jeg tråkker noen på tærne her og nok en gang så håper jeg at jeg ikke danner noen splid ved å dele mine meninger. Fortell meg gjerne hva dere mener og hvorfor dere mener akkurat det!

Maya og Max = verdens beste hundeliv :)

Den lille valpen Max, er ikke så rent liten lenger. Nå står vekta på 20 kg og han måler 61cm på manken. "Valpe-faktene" er blitt byttet ut med "unghund-fakter", noe som kan få deg til å ville rive ut håret ditt iblant. Han er en veldig god hund, men til tider virker det som om energien tar overhånd og det er da han bli en smule vanskelig å håndtere. Han uler for alt, men som oftest med logrende hale, så da er det bare for å være med på det som skjer. Ytterdøra må alltid holdes låst, for han trenger ikke mange sekundene på å åpne en dør. Han lærer fort og er alltid villig til å lære noe nytt :) Jeg er ganske sikker på at han i sitt forige liv var en makuleringsmaskin, for ALT av papir blir revet opp i små strimler og biter dersom han får tak i det.
 Etter et par uheldige tilfeller og et dyrelegebesøk som helst skulle vært unngått, innser vi nå at Max er nødt å være i bur når han er alene hjemme. Dette for at han ikke skal greie å skade seg selv!
Det er så rart å tenke tilbake på den 3kg tunge kroppen som vi hentet i vinter/vår. Gleder meg til Max blir voksen, for jeg har virkelig tro på denne hunden. Jeg vet han kommer til å bli en alle tiders venn for både oss mennesker og ikke minst for Maya <3

Maya har nesten blitt et helt ny hund etter at hun ble opperert. Hun er frempå og vil leke med valpen. Hun virker ikke så skeptisk på alt lenger. Før opperasjonen var hun etter hver løpetid i en deperasjon som gjorde vonft langt inn til margen. Hun bare lå på gulvet og orket ikke delta til tider. Nå spretter hun opp om morgenen, stopper forann buret til Max slik at hun er sikker på at han også skal stå opp. Videre springer hun inn og stiller seg forann matskåla. Venter fint på servering og et værsågod, før hun hiver seg over maten. For bare noen måneder tilbake måtte vi legge utspekulerte planer for å få henne til å spise noe som helst. Maya er i superform og det rett gløder av henne.

Nå har jeg vært syk i et par uker og hadde jeg ikke hatt hundene her hjemme, så tror jeg nok det hadde blii alt for kjedelig og stille. Jeg angrer ikke en dag på valget om å få hund :)

Hvordan Max kan lage Texas

Max og Maya har vært alene hjemme idag, men jeg var bare i etasjen over. De har vært alene mange ganger før, så det skulle egentlig ikke være noe problem. Max liker ikke å være i bur om dagen, så dette slipper han. Han har såklart ødelagt ett og annet, som fjernkontrollen, en dataledning, krydderboksa, noen sokker osv. Men han er jo valp enda, så dette er jo som forventet.
MEN i dag tok han kaka...
Jeg hørte det begynte å bli litt urolig der nede, så jeg bestemte meg for å gå ned. Når jeg kommer inn døra kommer begge hundene springene før å møte meg velkommen som vanlig og Max hopper opp og ned som normalt. Jeg går inn på stua for å møte katastrofestedet etter tornadoen Texas. Ei blekkpenn ligger igjen i småbiter, ved å se nærmere på hunden kan du se blekkflekker på både tunge og poter. Flåttbrikken som Max har på halsbåndet sitt er oppspist, igjen på halsbåndet henger ett par røde plastbiter. Denne brikken inneholder et batteri, og det er jo ganske skummelt om han har svelgt. Jeg går videre innover slagmarken. ÅNEIIIIII... Søte lille Max har tatt ei redbull boks og partert den i tusen små biter. Jeg samler sammen bitene og innser fort at dette er et umulig puslespill. Faren for at han har svelgt noen biter er der, så jeg ringer dyrelegen. Beskjeden om å komme med en gang var igrunn litt forventet.
Thor-Idar er på jobb, så mamma må kjøre oss, mens lillebror Thomas blir igjen med Maya som ikke kan skjønne hvorfor bare Max får dra på tur.

Raskt er vi på plass hos dyreklinikken. Jeg med en krykke i ene hånden og en pose med tusen småbiter av litt av hvert i den andre. Mamma på slep bak en valp som ikke har noen aning om hendelsen som skjer. i blir fort ført inn på et rom med beskjed om at doktor dyregod kommer straks. Ålesund dyreklinikk er et veldig flott lokale, med glassvegger rundt alle rom. Jeg finner det ganske beroligende med utsikten, men Max er helt uenig. Han ser alle folkene passere vinduene, men ingen stopper for å hilse på han. Hvordan våger de?!? Max sitter å bjeffer og klager med den grusomme unghund stemmen sin, og ikke f... om han har tenkt å holde kjeft.
FOR EN SØT VALP!

Etter hvert kommer Thor-Idar også, siden jeg er ei pyse når det kommer til alt som heter leger. Og etterhvert kommer dyrelegen også, som først studerer bitene av diverse fristelser for så å fortelle at det muligens kan føre til operasjon. Og at det er bedre å operere ut fra tarm enn spiserør. Jeg kjenner prislappen øke i hodet... 1000...2000...3000...4000....
Dyrelegen sier at det kan ha godt bra og at vi først skal dope han ned for så å ta et røntgen... 5000...
Dyrelegen gir Max beroligende og etterhvert slukner han på gulvet. Thor-Idar begynner nok å bli litt lei av meg, for jeg sitter å nervøst jamrer: puster han enda? puster han nå da? jeg kan ikke se at han puster! THOR-IDAR.... beveger magen seg? nå er det lenge siden han pustet inn....
Hele tiden ligger valpen der på gulvet med tunga stikkende litt ut på snei...

Dyrelegen kommer inn og sier at vi nå kan bære med oss valpen inn på røntgen-rommet og Thor-Idar løfter den "lille" som om han skulle vært et spedbarn, men meg bak, fortsatt jamrende: forsiktig, dørkarm, pass nakken osv
Jeg står i døråpninga til røntgen-rommet og ser på. Bak røntgen maskina er en dataskjerm og der er nå et røntgenbilde. HERREGUD... NEI....  jeg kan telle minst tre store fremmedlegemeer spredd litt rundt omkring... 5000...6000....7000
der står jeg i døråpninga å sjangler. hadde det ikke vært for krykken min hadde jeg nok seget om.
Det ser bra ut dette, sier doktor dyregod. Jamen, hva er alle flekkene på bildet da? Det er et annet bilde det sier han. Så når jeg endelig ser rundt hjørnet på den skjermen han holder på med, så blir jeg tusen bekymringer lettere. Det var to små biter på bildene, men dyrelegen mener de vil komme på den naturlige måten. Dyrelegen tar med seg valpen, som ikke trenger bli behandlet som et spedbarn, for han lett bare slenger han inn på behandlingsrommet igjen (nå føler jeg meg ganske dum) og klipper ned klørna nå når han for første gang i sitt liv ligger stille!
Thor-Idar drar på jobb igjen og mamma kjører meg og Max hjem. Når mamma løfter han ut av bilen (fortsatt neddopa) begynner jeg på igjen : pass nakken, pass beina, pass hodet, pass døra, fortauskant, ett trinn, en kvist osv...
Takk guuuuuuuuud for gode hjelpere :)

Lurer på om dyrelegen har flere kunder som meg? er det flere der ute som er så overnervøs?
Uansett... ålesund dyreklinikk er gull verdt :)

OG BARE SÅNN AT DET ER SAGT: REDBULL GIR IKKE VINGER, IKKE ENGANG OM DU SPISER HELE BOKSA

Fra alvor til spøk

Det har vært triste dager nå siden fredag og Max som har vært rolig og forståelsesfull begynner nå å få for mye energi i kroppen til å greie dette noe særlig lenger. I går hadde han funnet ei klesrulle og tygd den i stykker, tatt ei cola-flaske og åpna den sånn at det hadde rent utover teppet, tygd godt på bilnøklene og ellers flerret opp en bamse og spredd inholdet utover hele stedet. Hundegården består nå av hull over alt, så her må noe gjøres.

Men i dag når jeg sto opp har han virkelig tatt kaka... Han har funnet ei full boks med gastromat, tygd et hull i bunnen på den, og krydret hele leiligheta. På denne måten kan jeg se hvordan han først har stått oppå bordet da det hele startet, gått bort og lagt seg i sofaen for å finne ut hva som kom ut, (gastromat og slev blir en klissete, ekkel ting) , når han passerer skapdørene har han mest sannsynlig fått krydder i nesen og nyst, for der står spruten oppover skapet, han har gått videre til han kom til matskåla si, der har han lagt fra seg krydderboksa og gått...

Vårt lille land

Folks hverdager begynner forsiktig på igjen. Nyheter om helt vanlige saker begynner så vidt å vises. Alle som kjente noen som bodde i samme gaten, solgte noen et brød eller kjørte drosjen til noen, blir nå intervjuet. Men hva hjelper vel det?  Har det noe å si nå om du kjente noen som bodde i samme gaten? -kunne du stanset dette da? Hvis du ikke solgte han brødet ville han nok ikke dødd av sult og hadde du ikke kjørt drosjen hadde han nok kommet seg dit på en annen måte.

Alle skal vi sørge og alle skal vi huske de menneskene som ikke er hos oss lenger. Alle skal vi håpe til det siste at de savnede skal komme til rette, håpe… helt til det siste. Alle skal vi for alltid huske denne dagen. Den dagen hvor en enkelt mann reiv ned bæresøylene til vårt lille land. Vår fremtidige drivskraft og vårt aller beste håp. De som engasjerte seg for et bedre Norge og som turte si sine meninger. Alle skal vi huske menneskene som kom hjem og aldri glemme grusomhetene de har fortalt oss. Og alle skal vi alltid være der for dem.

Jeg har fulgt nyhetene de fleste timene i døgnet, jeg har felt tårer for alle som ikke fikk dra hjem og jeg har sørget sammen med andre medmennesker. Jeg har gått i fakkeltog, et fakkeltog som overgikk alle forventninger, og jeg har tent lys. Men allikevel sitter jeg igjen og tenker: hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg hjelpe? Men ingen vet hva vi kan hjelpe med…

Jeg tenker på hjelpemannskapet i Oslo, på de modige menneskene som er der, natt og dag, for å hjelpe andre mennesker. Smerten  de må kjenne på nå må være ekstrem, allikevel er de der for andre. Slike  mennesker er det som viser oss at det fortsatt finnes kjærlighet i et land rammet av  hat og terror. Slike mennesker vil jeg alltid se opp til . Og dersom jeg kan bli halvparten av det et slik menneske er, vil jeg være fornøyd med meg selv. Slike mennesker ønsker ikke være på forsiden av VG eller på tv2 i beste sendetid. Slike mennesker er på et mye bedre sted, slike mennesker er i hjertene våre!

Jeg tenker på de som har mistet sine kjære og på de som fortsatt venter på svar. Om jeg kunne gjort noe for å lettet på denne smerten, så hadde jeg gjort det. En smerte som det ikke er mulig å prøve å forstå, en smerte det ikke finnes ord for. Det er kun de som kan gi oss et lite inntrykk av denne sorgen. Og alle skal vi lytte til dem og være hos dem, men aldri kan vi forstå… ALDRI!

Jeg tenker på de som fikk komme hjem. På de som dro fra regjeringskvartalet og Utøya med en grusom hendelse ferskt i minnet. De som har opplevd det verst tenkelige marerittet i våken tilstand.  På de som forteller oss brøkdeler av det som skjedde og lar oss få ta del i noe. De menneskene som har sett mørket.

Jeg tenker på familien til gjerningsmannen. En familie som i likhet med så mange andre har mistet noen. Jeg håper at ingen dømmer disse, men heller gir de støtte. Ingen kunne vel forutse hva som foregikk oppi en manns hode. Alle må vi vise disse kjærlighet og omsorg. Alle må vi stå sammen for vårt lille land, Norge <3


Og en plass sitter det et monster, som har forårsaket all denne grusomheten. Et monster med et navn jeg aldri skal legge i min munn. Mange ønsker han døden som straff, men ikke jeg. Døden er den enkleste utvei for et slikt monster. Nei, jeg ønsker han heller et langt liv. Et liv hvor ingen vil elske han eller bry seg, det må være den beste straff.


Med tiden håper jeg at vi kan glemme monsteret og heller minnes englene over vårt lille land!

Læsja 2011

Da har vi kommet hjem etter en super tur på Læsja. Jeg har tenkt meg opp igjen når Thor-Idar begynner på jobb igjen.

Hundene har storkost seg og Max har muligens truffet kvinnen i sitt liv, selv om hun er noe eldre. Til sammen har det vært 7 hunder ilag der oppe og dette har gått supert (noe jeg irkelig ikke hadde tro på). Max og Hoksi har nå begge begynt å bli kjønnsmodne og det merkes, men mest på Max. Han har da gått rundt og vist bort understellet sitt til alle de andre hundene og selv om de ikke har brydd seg, har det ikke stanset han.

De første dagene bodde Thor-Idar og Maya i telt. Det var igrunn planen at jeg også skulle, men tydeligvis lider valpen av telt-fobi og dette i den grad at han prøvde å rive ned heile teltet. Når det ble plass inne kom Thor-Idar og Maya også inn :) Og Maya, som ikke hadde med seg buret sitt, har da vekslet litt mellom alle sengene, sånn at hun fikk dele litt tid med alle som var i rommet :)

Legger inn litt bilder sånn hulter til bulter

Malin har flettet Ylva

Ikkje bare og bare å ta oppvasken, men dersom man tar den med ut, blir det litt lettere

Det regnet ganske godt første dagene, så en ekstra presenning var nødvendig

Hytta <3

Utedoen til venstre og løa ved siden av. (åså wenche da )

På fjelltur med hele flokken

Jan var også med :) Kjekt

Maya Supernova  <3

Hoksi Manitu koser seg

Hoksi igjen

Vibeke fant et enormt gevir

fornøyd med dagens funn

Mesteparten av flokken. Nede: Malin med Kaprino, Jeg med Max Texas, Thor-Idar med Maya Supernova.  Bak: Jan med Laika Tokiaya (stavet jeg det rett Wenche) og Wenche med Hoksi Manitu

Herfra kan man se setra

Hele flokken leker

Laika klar til angrep

Max og Maya

Stolt over å få ligge i senga

kortskalle. Muligens siste gangen vi får Vibeke til å spille dette:)

Max viser Hoksi hvem som begynner å bli stor gutt. Hadde Hoksi reist seg, hadde Max flydd bortover

Max, hans eldre kvinne og Hoksi i bakgrunnen

søteste sauen. e tror den va turist

Tur til bårevika med valpene :)

Så joda, wenche har vært der før, så vi kjørte bare rundt på vigra i ca 1 time før vi endelig kom til riktig plass :) Fikk pratet med litt lokalfolk og noen nye på øya. Jeg har lært at vigra er mye større en hva jeg først trodde! Været var helt ok i dag, men sola kunne godt fått titta litt fram. Det var en fin tur mot denne vika, som jeg bare har hørt om. Skammer meg over at jeg aldri har tatt turen dit før, det er jo en skjult skatt :) for en plass. Anbefaler alle som har muligheten til å dra dit om å gjøre det!!!
Max og Hoksi går utrolig godt ilag. Rolige begge to når de går side om side :)
Dit skal vi tilbake igjen!!!!!!

Du, bff... ka skjer om vi går hver vår vei?

JAMEN... kom an da!

ulvespor

texas-spor

flotte gutten min <3

Hoksi Manitu

Jeg lengter dit...

Jeg lengter dit
Hvor sjelen finner ro.
Dit hvor kun gode minner
I mange år har fått gro.

Jeg lengter dit
Hvor gresset er farget i kraftig grønt
Dit hvor sommeren holder fast
I alt som er godt og skjønt

Jeg lengter dit
Hvor stillheten er alt man kjenner
Dit hvor travle dager ikke eksisterer
Kun roen og gode venner

Jeg lengter dit
For hver dag som går
Og smiler varmt med tanken
På gode minner fra forrige år.

Ja, jeg lengter dit
Men tiden er snart inne
Setra, nå kommer vi snart
La alt vårt stress forsinne