Max og Maya har vært alene hjemme idag, men jeg var bare i etasjen over. De har vært alene mange ganger før, så det skulle egentlig ikke være noe problem. Max liker ikke å være i bur om dagen, så dette slipper han. Han har såklart ødelagt ett og annet, som fjernkontrollen, en dataledning, krydderboksa, noen sokker osv. Men han er jo valp enda, så dette er jo som forventet.
MEN i dag tok han kaka...
Jeg hørte det begynte å bli litt urolig der nede, så jeg bestemte meg for å gå ned. Når jeg kommer inn døra kommer begge hundene springene før å møte meg velkommen som vanlig og Max hopper opp og ned som normalt. Jeg går inn på stua for å møte katastrofestedet etter tornadoen Texas. Ei blekkpenn ligger igjen i småbiter, ved å se nærmere på hunden kan du se blekkflekker på både tunge og poter. Flåttbrikken som Max har på halsbåndet sitt er oppspist, igjen på halsbåndet henger ett par røde plastbiter. Denne brikken inneholder et batteri, og det er jo ganske skummelt om han har svelgt. Jeg går videre innover slagmarken. ÅNEIIIIII... Søte lille Max har tatt ei redbull boks og partert den i tusen små biter. Jeg samler sammen bitene og innser fort at dette er et umulig puslespill. Faren for at han har svelgt noen biter er der, så jeg ringer dyrelegen. Beskjeden om å komme med en gang var igrunn litt forventet.
Thor-Idar er på jobb, så mamma må kjøre oss, mens lillebror Thomas blir igjen med Maya som ikke kan skjønne hvorfor bare Max får dra på tur.
Raskt er vi på plass hos dyreklinikken. Jeg med en krykke i ene hånden og en pose med tusen småbiter av litt av hvert i den andre. Mamma på slep bak en valp som ikke har noen aning om hendelsen som skjer. i blir fort ført inn på et rom med beskjed om at doktor dyregod kommer straks. Ålesund dyreklinikk er et veldig flott lokale, med glassvegger rundt alle rom. Jeg finner det ganske beroligende med utsikten, men Max er helt uenig. Han ser alle folkene passere vinduene, men ingen stopper for å hilse på han. Hvordan våger de?!? Max sitter å bjeffer og klager med den grusomme unghund stemmen sin, og ikke f... om han har tenkt å holde kjeft.
FOR EN SØT VALP!
Etter hvert kommer Thor-Idar også, siden jeg er ei pyse når det kommer til alt som heter leger. Og etterhvert kommer dyrelegen også, som først studerer bitene av diverse fristelser for så å fortelle at det muligens kan føre til operasjon. Og at det er bedre å operere ut fra tarm enn spiserør. Jeg kjenner prislappen øke i hodet... 1000...2000...3000...4000....
Dyrelegen sier at det kan ha godt bra og at vi først skal dope han ned for så å ta et røntgen... 5000...
Dyrelegen gir Max beroligende og etterhvert slukner han på gulvet. Thor-Idar begynner nok å bli litt lei av meg, for jeg sitter å nervøst jamrer: puster han enda? puster han nå da? jeg kan ikke se at han puster! THOR-IDAR.... beveger magen seg? nå er det lenge siden han pustet inn....
Hele tiden ligger valpen der på gulvet med tunga stikkende litt ut på snei...
Dyrelegen kommer inn og sier at vi nå kan bære med oss valpen inn på røntgen-rommet og Thor-Idar løfter den "lille" som om han skulle vært et spedbarn, men meg bak, fortsatt jamrende: forsiktig, dørkarm, pass nakken osv
Jeg står i døråpninga til røntgen-rommet og ser på. Bak røntgen maskina er en dataskjerm og der er nå et røntgenbilde. HERREGUD... NEI.... jeg kan telle minst tre store fremmedlegemeer spredd litt rundt omkring... 5000...6000....7000
der står jeg i døråpninga å sjangler. hadde det ikke vært for krykken min hadde jeg nok seget om.
Det ser bra ut dette, sier doktor dyregod. Jamen, hva er alle flekkene på bildet da? Det er et annet bilde det sier han. Så når jeg endelig ser rundt hjørnet på den skjermen han holder på med, så blir jeg tusen bekymringer lettere. Det var to små biter på bildene, men dyrelegen mener de vil komme på den naturlige måten. Dyrelegen tar med seg valpen, som ikke trenger bli behandlet som et spedbarn, for han lett bare slenger han inn på behandlingsrommet igjen (nå føler jeg meg ganske dum) og klipper ned klørna nå når han for første gang i sitt liv ligger stille!
Thor-Idar drar på jobb igjen og mamma kjører meg og Max hjem. Når mamma løfter han ut av bilen (fortsatt neddopa) begynner jeg på igjen : pass nakken, pass beina, pass hodet, pass døra, fortauskant, ett trinn, en kvist osv...
Takk guuuuuuuuud for gode hjelpere :)
Lurer på om dyrelegen har flere kunder som meg? er det flere der ute som er så overnervøs?
Uansett... ålesund dyreklinikk er gull verdt :)
OG BARE SÅNN AT DET ER SAGT: REDBULL GIR IKKE VINGER, IKKE ENGANG OM DU SPISER HELE BOKSA
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar