Savnet...

Du forsvant fra hjemmet vårt for noen dager siden, og du var svært savnet av pappa, din eier, fra første stund. Vi har lett etter deg hele tiden, hatt et øye åpent, alltid.
Hvorfor gjør folk sånt. Tar seg inn på andre sin eiendom og bare forsyner seg? Hva er vitsen med det?
Du og pappa har hatt mange turer ilag, mange flere enn gjennomsnittet.

Jeg og tante skulle igrunn å se på slinningsbålet i dag, men bestemte oss heller for å se litt etter deg. Kjørte rundt en god stund, oppover, nedover, innover og utover. Tanken på at du kunne ligge slengt i en grøft var stor, så vi var ekstra nøye der det ar høyt gress. Vi fant mange som var lik deg, men ingen var du. Bare lik.
Men vi ville ikke gi opp, hvis vi hadde greid å finne en liten nøkkel i Larsgården, ja, da kunne vi vel greie å finne deg også.
Og etter en god stund, så skimtet vi noe.
Vi kjørte nærmere... og ja... der var du.
Jeg ble så glad for å se deg, for jeg vet du har vært savnet. Søkt etter.
Jeg hiver meg på telefonen før jeg rekker å tenke.
Pappa svarer etter noen ring og jeg kan stolt si : pappa, vi kommer å henter deg, ta med sykkelhjelmen, vi har funnet sykkelen din!

Så i natt kan jeg gå å legge meg, med goooood samvittighet. Og utenfor huset, ja der står pappas sykkel, med helt ny sykkel-lås :)

Sånne gleder, de du får av å glede andre, store som små gleder, ja... det er disse som er verd å leve for :)

Tuuuuuusen takk til snilleste tante Wenche som nok en gang deltok på en litt annerledes leteaksjon og til slutt gjorde funn:)